Ford Thunderbird Coupe 1986
Til årsmodell 1983 introduserte Ford to biler med mye mer ekstremt aerodynamisk utseende enn hva som var vanlig på den tiden. I Europa kom arvtakeren til Ford Taunus med navnet Ford Sierra. I USA var det Ford Thunderbird som fikk det nye designet. Thunderbirdene fikk som oftest et tilnavn alt etter hvordan generasjonene så ut, som f.eks Square Bird (1958 til 1960) og Bullet Bird (1961 til 1963). Ikke uventet så ble da Thunderbirdene som kom i 1983 kalt for Aero Bird.
Personlig så husker jeg godt at jeg syntes at Thunderbirden var så mye tøffere enn Sierraen, selv om den kom seg i senere generasjoner, og vi ble nok mer vant til den. Siden jeg også den gang var interessert i Thunderbird, så kunne jeg selvsagt tenkt meg en slik som bruksbil, men det var nå helt uoppnåelig for meg den gang. Derimot ble det en Sierra noen år senere…. Men det er en annen historie.
Opp igjennom årene, med forskjellige bruksbiler og hobbybil som Mustang, Ford M-modeller og igjen Thunderbird i 2006, så lå alltid den Aero Bird drømmen der….ville gjerne en gang ha eid en slik.
Så i fjor (2017) fant jeg ut at jeg måtte ha en veteran til, siden jeg mest sannsynlig ville legge ut på en restaurering av min 1966 Thunderbird (og de kaltes for Flair Bird, hvis noen lurte) som nok ville ta mer enn en vinter å fullføre. Først kikket jeg på en 1978 Ford Thunderbird (også en gammel drøm), men den var ikke god nok, ville ikke ha enda et restaureringsobjekt. På samme tid stod da denne «Sand Beige» Thunderbirden fra 1986 til salgs. Aberet var at den kun hadde en V6’er på skarve 122 HK. Men, så var det da tilstanden. Det var oppgitt at den kun var gått ca 7.000 km!!! Kunne det være mulig? Etter en telefonsamtale med eieren og besiktning og prøvekjøring av veteranvogn kollega og kompis Kjell Røen som befant seg i Oslo, så endte det med kjøp, da det ikke var tvil om at km standen stemte. I ettertid har jeg også funnet ut historien om bilen. Den kom fra et dødsbo i Connecticut i USA, og eieren da var en 93 år gammel mann, som hadde kjørt bilen «very sparingly» som de sa. Siste godkjenning for «road use» var frem til 30 mars 1991. Etter det har den nok ikke vært på veien, og den har nok aldri vært ute om vinteren. Connecticut er en Øst-stat og det er både snø og saltede veier der, så det ville nok vist med engang.
Jeg har en del dokumentasjon om eier osv.
Bilen havnet hos en forhandler i New York og der så en forhandler i Stavanger den og tok den hjem hit. Eieren jeg kjøpte den av var en pensjonist som bare falt for bilen, men skjønte etter hvert at han ikke kunne ta seg nok av den. Så dermed havnet den fine bilen i regnbyen Bergen. Jeg vil bruke bilen, men det blir litt «sparingly» her også. Den har fått seg litt saufett behandling, men ikke full pakke…bare i hulrom og utsatte steder. Den skal jo aldri kjøres på vinterføre. Og et siste ord om det med motoren: Den går utrolig fint og behagelig, ja hele bilen er jo som ny å kjøre. Og V8’eren det året hadde bare 140 HK… men selvsagt mye større dreiemoment da.
Lasse Lofthus
Bergen 10. juli 2018